Måkedikt

I går var en utrolig fin dag. Det var rundballefestival i Fjærland, noe som førte til at jeg og et par hundre andre fikk oppleve det som må være verdens hittil eneste Traktorballett, for traktor og rundballeklype. På Eikaas galleriet var det åpning på Åse Kvikne Bjordal sin retrospektive utstilling. Det var en verdig ramme rundt det som må være en av de mest unike og varierte kunstnerlige produksjonene her på Vestlandet, skal vi tro museumsdirektøren. Og det skal vi jo.

Om kvelden var det rundballefest i Bygdahuset med kålruletter og rullekake til dessert, sjølvsagt. Kåsøren denne kvelden var Fritjof (Urdal). Han har jeg hørt mange ganger før, i går var en av de beste. Han gikk gjennom hva som er grunnen til at folk gidder å holde på med det de tror på, og klarte å få fram et vettugt svar på det. En dame som ville høre et dikt om en måke, for det passet å dø til, bibliotekaren som ga folk bøker de kunne strekke seg etter, for om de ikke skjønte det med en gang, så kunne de ha bruk for det senere, og rundballefestivalen. Det går en hvit tråd av rundballer gjennom bygda her nå. Det har vært filmet ovenifra og det går an å se det til fots. Fritjof sitt poeng, at det må være plass til undring, og at ikke alt er synlig med en gang, manifesterer seg her i ti tusen rundballer strukket ut over ti kilometer. Dette er noe ganske allmenngyldig, som har mindre med silosaft å gjøre og mer med det, at når du holder på med noe du bryr deg om, så er det vanskelig å bli helt fornøyd. For ikke å snakke om at det kanskje er best å ha noe som er "til overs", slik det står i diktet "Den metta dagen, den er aldrig størst. Den besta dagen, er en dag av tørst". Som perfeksjonister flest er det vanskelig for meg å slippe denne kontrollen, som ligger i å innse, at du aldri kan gjøre noe annet ene å gjøre ditt beste, innefor de rammene som er gitt. Men jeg tror faktisk på at det er slik det er, at nettopp i å overgi seg til kreftene i det "store spelet" som Per Fugelli siterte Vesaas på i sitt foredrag på fredag, så er det da en gir plass til undring, og, i den grad det er noe å hige etter, gjenvinner kontrollen en stakket stund nettopp ved å innse begrensningen av den.